16 år: 16 years

Den 11 Juni blir jeg 28 år. I 16 år har jeg slitt med noe som jeg kun har delt med en. Mine beymringer og tanker. Den 11 Juni blir jeg ikke bare 28 år. Da har jeg også slitt med spiseforstyrrelser i 16 år! Det føles helt uvirkelig. Som en drøm, et mareritt. Jeg har aldri delt noe om dette til familie eller venner. Hvorfor? Det er et veldig følsomt tema. Hva sier man? Hva sier man ikke? Noe som er sikkert er at man kjenner veldig på ensomheten når man ikke kan fortelle, prate. Man føler man later som alt er bra og må gå med et smil limt på hver dag. spør noen: Hvordan har du det? Så smiler man og sier: Bare bra! Hva med deg? Man er så redd for og slippe noen inn. Hva vil de tro? Hva vil de mene? Jeg skulle ønske jeg hadde åpnet meg. Sluppet noen inn. Ikke svart at jeg har det bra når det ikke er sannheten. For hva tjener man egentlig på det? Ensomhet,tomhet og et trist hjerte. Et hjerte som vil elske og bli elsket. Bli møtt med forståelse. Vi sliter alle med våre ting. Uansett hva det er eller hvordan vi ser og føler det. Så er vi alle forskjellige og takler ting på forskjellige måter. Og ting som er tøffe og vanskelige for oss er kanskje ikke det for en annen, men RESPEKT er utrolig viktig. Å respektere hverandres ulikheter. Ta vare på hverandre og støtte hverandre. ÅPNE opp for hverandre og vise forståelse. Alt er ikke så lett og forstå, men vi burde prøve. Ser vi at noen har det vanskelig så prøver vi å sette oss inn i deres sko selv om vi ikke kan gå i de.Egentlig så ligger mye i respekt, kjærlighet og forståelse. Den beste pakken vi har fått i livet. Ingenting kan erstattes med denne pakken. Har vi disse gode egenskapene så tror jeg vi kan få til alt. Vennskap er også viktig. Ikke mange venner, men gode venner. Det hjelepr ikke å ha mange venner som ikke vil deg godt. Gull verdt er de få venner som virkelig stiller opp når det stormer som værst. Det har vært 16 tøffe år. Mye tanker og følelser. De værste har vært at man føler man skuffer andre, men gjør man det når de ikke vet noe. Eller kanskje de har vist, men ikke sagt noe? Uansett så er det tungt og vanskelig og ikke kunne si til andre at man har en tøff dag. Ingen dager er like. De er alle forskjellige, men de dagene man virkelig har det tøft skulle jeg ønske jeg hadde en venn jeg kunne prate med. Vi mennesker strever etter så mye i livet, Karriere, flotte hjem, biler osv. Og det er ikke noe galt i å ha fine hus og biler, men når alt kommer til det siste så er alt vi trenger kjærlighet,familie og venner. Når mange har fått en god karriere og alt man drømmer om så sitter de fleste igjen med: Jeg har jo alltid hatt det jeg trenger. Noen som bryr seg og elsker meg. Å ha en spiseforstyrrelse er gaske tøft på mange måter. Alle opplever det på sin måte. kanskje noen likt. Uansett så er det en sykdom som er tung psykisk og fysisk. Og har man flink pike syndromet så gang det med 50. Man vil tilfredstille alles ønsker og behov. Noe som er helt umulig. For meg tok det nesten 16 år og forstå! Hadde jeg klart og åpnet øynene før. Tørre og fortelle om mine følelser så noen kunne si: Lisa Mari det du driver med må du slutte med! For vi er alle bare menesker og det er vanlig og ville prestere, men det betyr ikke at alle vil bli fornøyde med de valgene man tar. Og er det så galt vist vi gjør ting med kjærlighet og respekt ovenfor oss selv og andre?Nei vil jeg si den dag idag. Noe som er skummelt og se er at det med å være perfekt både innvendig og utvendig blir mer og mer viktig. Det at alle skal like oss er også noe som blir mer og mer viktig, men dessverre så er det ikke alle mennesker som går isammen. Vi er veldig forskjellige, men ingen er mindre viktige eller har mer rett enn andre, men alt bunner i om vi kan respektere hverandre. Godta at vi er ulike. Noe jeg virkelig skulle ønske var at ingen måtte sitte alene eller være ensom.Vi trenger alle venner og det er ingen grunn til at noen skal måtte sitte alene. Når man lider av fysiske eller psykiske lidelser er det veldig fort gjort at man stenger andre ute. For min del så ble det til at alt snudde da jeg ble 12 år. Da ble jeg utsatt for et overgrep av en venn av familien og livet ble aldri det samme etterpå. Når man opplever noe sånt som barn så blir man veldig usikker og redd og den største frykten er at ingen vil tro deg. Er det virkelig sant? Finner hun på dette? Den følelsen forsvinner aldri, men at et barn skal måtte håndtere noe sånt er mer enn det skal måtte bære. Jeg isolerte meg veldig. Var stort sett hjemme og ble redd for alt og alle. Å leve isolert når man skulle vært ute og lekt med ande barn, gått på skole osv er ganske tøft og skulle håndtere. Jeg fikk lekser hjem og måtte være min egen lærer. Vi flyttet og håpet ting skulle bli bedre, men problemene fulgte etter og ble værre. i 7. klasse så var jeg på skolen et par ganger før jeg ikke klarte mer. Jeg gikk ut døren og skulle på «skolen», men låste meg inn i kjelleren og satt der til dagen var over. Å sitte i mange timer på et betong gulv fordi du ikke tør og gå på skolen. ikke tørre og si til noen hva som plager deg. Ikke vite hva som skjer i den lille fortvilte kroppen engang selv. Mye følelser. Mange kamper. Ingen venner. Livet har ikke engang startet før det slutter. Jeg har aldri levd. Bare pustet. Bare vært til. Jeg kan huske tilbake fra jeg var endel mindre og har alltid vært redd og bekymret. Alltid vært veldig ensom og alene, men små barn har en unik evne til og holde på ting,skyve de unna selv om vi føler det så går man litt inn i en fantasiverden med leker og drømmer og tenker at alt blir bedre. Det gikk jo bra for Askepott,sant? Jeg husker jeg hadde en veldig evne til og skyve følelsene unna. Jeg har alltid vært mer opptatt av andres ve og vel enn mitt eget. Jeg kan se meg selv sitte på rommet og leke med dukkene mine helt alene,late som alt er bra og det knuser hjertet mitt idag. Jeg skulle ønske den lille jenta ikke latet som alt var fint, men sa det hun bar på. Og ikke en eneste dag gikk uten at denne jenta tenkte på sine søsken. Jeg har alltid vært så stolt av dem alle sammen. Og tenker på de hver dag. Hadde bare ting vært annerledes. Hadde vi alle kunne vært isammen. Vi er så like. Samtidig så ulike. En kjærlighet som sitter dypt i hjertet. En kjærlighet som ikke noe kan ta vekk. Noe som er sikkert er at før eller senere så innhenter tid, sted og følelser deg. Uansett hvor lenge vi velger og unngå det så innhenter det oss når tiden er inne. Er vi ikke klare så hjelper det ikke å løpe. Da smeller det. Det blir mørkt. Bek svart. Det blir smerte, skrik og tårer. Man treffer bunnen så hardt og så fort at det kan ta et liv å innhente seg. Et liv å klatre opp. Et liv vi ikke har. Et liv vi ikke klarer. Så mye tapt. Så mye forlatt. Så altfor sent. Men kanskje det er et håp. Kanskje noen som tar tak i andre enden. Noen som lover å ikke slippe før du klarer å reise deg.Noen ganger må du treffe det mørkeste dyp for og klatre opp til lyset der du fortjener å være. Klatre opp til alle som har ventet på deg som du ikke har sett. Alle som elsker deg. 16 år har gått. Hvor mange år igjen. Bunnen er nådd. Her er det kaldt. Ensomt.Forlatt. Noe som er sikkert er at, jeg vil ikke bli her nede. De tøffeste dagene er det ikke noe håp, men de dagene som er ok jobber jeg dobbelt så hardt med å klatre. Og klatre skal jeg gjøre helt til jeg ser lys igjen. Helt til jeg hører fuglene plystre. Til jeg kan se blå himmel og kjenne solen varme i kinnene. Jeg gleder meg til dagen jeg kan kjenne glede inni meg. Glede over at jeg lever. At jeg er født. Jeg skal klatre!Fordi jeg har en drøm. En drøm om livet og hvordan det skal være. et liv fylt med gress, blomster, latter og lek hvor alle skal ha det bra. Vil du klatre med meg? 


Oversatt:

The June 11 I become 28 years. In 16 years I have struggled with something that I have only shared with. My beymringer and thoughts. The June 11 will not I just 28 years. Then I have also struggled with eating disorders for 16 years! It feels completely unreal. Like a dream, a nightmare. I have never shared any of this family or friends. Why? It is a very sensitive topic. What they say? What one does not? Something that is certain is that they know very loneliness when one can not tell, talk. One feels one pretends that everything is fine and must go with a smile pasted on every day. Ask anyone: How are you? So one smiles and says: Just great! What about you? Man is so afraid and drop some into. What will they think? What will they think? I wish I had opened myself. Released some in. Not black that I have it good when there is no truth. For what can it really that? Loneliness, emptiness and a sad heart. A heart that will love and be loved. Be met with understanding. We struggle with all our stuff. Whatever it is or how we see and feel it. So we are all different and handles things in different ways. And things that are tough and difficult for us may not be for another, but RESPECT is incredibly important. To respect each other’s differences. Take care of each other and support each other. OPEN up for each other and show understanding. Everything is not so easy to understand, but we should try. We see that someone has hard as we try to put ourselves into their shoes even though we can not go in de.Egentlig so is much respect, love and understanding. The best package we’ve got in life. Nothing can be replaced with this package. Do we have these good qualities so I think we can get to everything. Friendship is also important. Not many friends, but good friends. It hjelepr not having many friends who will not you well. Gold worth the few friends who really pops up when the storms best ever. There have been 16 tough years. Much thoughts and feelings. The worst has been that one feels one drawers others, but doing it when they do not know anything. Or maybe they have shown, but not said anything? Anyway it is heavy and hard and could not say to others that you have a tough day. No two days are alike. They are all different, but those days you really have it tough, I wish I had a friend I could talk to. We humans are striving so much in life, Career, great homes, cars etc. And there is nothing wrong in having fine houses and cars, but when it comes down to the last so all we need is love, family and friends. When many have received a good career and everything one dreams of so sitting most left with: I have always had what I need. Someone who cares and loves me. Having an eating disorder is Gask tough in many ways. Everyone experiences it his way. maybe some equally. Anyway it is a disease that is heavy mental and physical. And has good girl syndrome so multiply that by 50. It will gratify their needs and desires. Something that is totally impossible. For me it took almost 16 years and understand! I had managed and opened his eyes before. Dry and tell about my feelings so someone could say: Lisa Mari you doing must stop! For we are all just in clients and it is common and would perform, but that does not mean everyone will be satisfied with the choices you make. And is it so wrong shown we do things with love and respect above ourselves and others? No, I would say this day. Something that is scary and see is there to be perfect both interior and exterior becomes more and more important. There everyone to like us is also something that becomes more and more important, but unfortunately it is not all people who go isammen. We are very different, but no less important or more right than others, but all stems from whether we can respect each other. Accept that we are different. Something I really wish was that no one had to sit alone or be ensom.Vi all need friends and there is no reason why anyone should have to sit alone. When one suffers from physical or mental illness, it is very easily done that closes out others. For my part, so it was that everything turned when I was 12 years old. Then I was subjected to abuse by a family friend and life was never the same afterwards. When you experience something like children so you become very insecure and scared and the biggest fear is that no one will believe you. Is it really true? She finds on this? That feeling never disappears, but that a child should have to deal with something like that is more than it should have to bear. I isolated myself very. Was mostly at home and was afraid of everything and everyone. To live isolated when one would have been out playing with duck children attended school etc are pretty tough and would handle. I got homework home and had to be my own teacher. We moved and hoped things would get better, but the problems followed and became worse. in 7th grade so I was at school a few times before I could not more. I walked out the door and was going to «school», but locked me into the basement and sat there until the day was over. To sit for many hours on a concrete floor because you do not dare and go to school. not dry, and tell someone what’s bothering you. Not knowing what happens in the little despondent body even yourself. Much emotion. Many battles. No friends. Life has not even started before it ends. I’ve never lived. Just breath. Just been to. I can remember back from my part smaller and have always been scared and worried. Always been very lonely and alone, but young children have a unique ability and keep things, pushing the away although we feel it goes one bit into a fantasy world with toys and dreams and thinks that everything gets better. It went well for Cinderella, right? I remember I had a very ability and sliding feelings away. I’ve always been more concerned with the welfare of others than my own. I can see myself sitting in the room and play with my dolls all alone, pretend everything is fine and it breaks my heart today. I wish the little girl not pretended everything was fine but said she was carrying. And not a single day went by without this girl thought of her siblings. I have always been so proud of them all. And think of the everyday. Had only things been different. Had we all could have been isammen. We are so similar. Meanwhile so different. A love that sits deep in the heart. A love that nothing can take away. Something that is certain is that sooner or later obtains the time, place and emotion you. No matter how long we choose and avoid it as it obtains us when the time comes. Are not we clear it does not help to run. Then slam it. It gets dark. Pitch black. There are pain, screams and tears. Man hit bottom so hard and so fast that it can take a lifetime to collect himself. A life to climb. A life we ​​do not have. A life we ​​fail. So much lost. So much abandoned. So too late. But perhaps there is hope. Maybe someone who grabs the other end. Someone who promise not to drop before you’re able to travel deg.Noen times you have to hit the darkest depths of and climb up to the light where you deserve to be. Climb up to everyone who has been waiting for you as you have not seen. Anyone who loves you. 16 years have passed. How many years left. The bottom is reached. Here it is cold. Ensomt.Forlatt. Something that is certain is that I will not be down here. The toughest days there is no hope, but those days are ok, I work twice as hard to climb. And climb should I do until I see the light again. Until I hear the birds whistle. Until I can see blue sky and feel the warm sun on her cheeks. I look forward to the day I can feel the joy inside me. Joy that I live. That I was born. I’ll climb! Because I have a dream. A dream about life and how it should be. a life filled with grass, flowers, laughter and games where everyone should be happy. Want to climb with me?

http://youtu.be/lsj_3c8mA3M

Publisert i Underholdning | 63 kommentarer

Følg meg gjerne her❤️

Myblog’s Blog | The greatest WordPress.com site in all the land!

https://lisaarvidnilsasta.wordpress.com/

Love Lisa🌹

Publisert i Underholdning | 4 kommentarer

Before Management Wises Up

Originally posted on Live2EatEat2Live Blog:

Two weeks ago, The Cat and I tried out the «New» Panda Cuisine Restaurant (see here) (641 Keeaumoku Street, Honolulu, Hawaii). The $7.99 price lunch specials are so reasonable that we’ve gone back every weekend since. The Cat has gone for lunch during weekdays too. We wanted to get in on the price before management wises up.

So the weekend previous, two of us, three plates.

The first time The Cat ordered this, it was all vegetables, this time the dish included fried fish cake. I ended up eating most of the fishcake, not one of The Cat’s favorite foods. Yesterday, The Cat ordered it again for lunch and there was pork with the vegetables. I guess «house special dish» is like a «daily special» kind of thing.

The Cat counted nine large shrimp. The Cat was happy.

The best dish so far (readers that have dietary restrictions may…

View original 186 more words

Publisert i Underholdning | Legg igjen en kommentar

ShadowTans

Originally posted on Myblog's Blog:

Før og etter selvbruning Før og etter selvbruning

image

Lotion brukt i ansikt

Ultimate Citrus Tan Extender 225g

image

View original

Publisert i Underholdning | 4 kommentarer

Exquisite Duet: Kristine Ong Muslim and Thaddeous Rutkowski

Originally posted on JMWW:

the-duetExquisite Duet (formerly Exquisite Quartet) is not so much a composition between two writers, but rather something created within the murky midlands of each author’s mind, yet set off by the same first sentence. Meg Tuite chooses two writers each month and gives them a first sentence to start with and a 250-word limit to finish an exquisitely mesmerizing story or poem. These duet-dueling writers will craft two completely different cosmos that have rotated, pitched, and blasted from the depths of their cerebral cortex to the twitching nerve endings of their digits onto dueling keyboards and separate screens until their sublime duet is prepared to see the light of an audience.


Dear Protégé

by Kristine Ong Muslim

Crouch in a kennel and you’ll fit in my life. See how quickly you can grow when bound and constricted. So, are you still thinking of ways to mend what you categorize as…

View original 438 more words

Publisert i Underholdning | Legg igjen en kommentar

Purple Roses & Hearts

Originally posted on IreneDesign2011:

Beautiful Handmade Silver Bracelet with Purple Resin Roses & Hearts by IreneDesign2011Beautiful Handmade Silver Bracelet with Purple Resin Roses & Hearts

Would you like to wear this bracelet? Please tell me, thank you :-)

You can find this and other beautiful Jewelry & Accessories in my Etsy Shop

Wish you a new happy week

Irene

View original

Publisert i Underholdning | Legg igjen en kommentar

The Magical Place of In-between

Publisert i Underholdning | Legg igjen en kommentar

Monday Coffee To Go

Publisert i Underholdning | Legg igjen en kommentar

Serás feliz cuando deje de importarte lo que los demás piensen de ti.

Originally posted on Estate un rato:

A menudo suelo pensar en lo que la gente pensará de mí. Muchas veces, intento modificar mis conductas, o lo que es peor, mis pensamientos, para coincidir con lo «esperable» , con lo que «debería» ser así, con lo que la gente quiere que sea. Pero la realidad es que generalmente esos ideales no son lo que la gentequiere que sea, son lo que yo pienso que la gente quiere que sea. ¿Encontráis la diferencia?

Lo que la gente pensará de mí Lo que la gente pensará de mí

Cuando nos centramos en los demás muchas veces perdemos nuestra individualidad. Al pensar en el qué dirán, cómo se lo tomarán los demás, intentar adivinar qué pensarán los otros,… acabamos sometiéndonos a las opiniones de los demás, convirtiéndonos en un ideal de todos y para nadie.

Pero la realidad es que nos acabamos convirtiendo en el ideal que nosotros creemos que los otros tienen. Y esto no siempre…

View original 342 more words

Publisert i Underholdning | Legg igjen en kommentar

Marilyn Monroe

Originally posted on Kitt Noir:

Mondays need Marilyn to brighten the day.

image

Twitter /  Youtube / Bloglovin / Google+ / Instagram /  LinkedIn /  Pinterest / Tumblr

View original

Publisert i Underholdning | 3 kommentarer